Lærdom fra Madoff skandalen

Nå er investorer altfor kjent med Bernie Madoff, en (angivelig) hedgefondforvalter, som det viste seg at ikke drev med annet enn en massiv ponzi-svindel (ekstern lenke). Omfanget av skandalen er så enorm at man kan bare håpe at det vil føre til reguleringer som søker å minimere mulighetene for en tilsvarende hendelse. Samtidig kan man ved å innføre litt sunn fornuft i sin egen situasjon, gjøre noen enkle grep for å redusere sårbarheten ovenfor investeringssvindel. Her er noen få veldig grunnleggende retningslinjer som bør hjelpe deg til å trå varsomt.

Hvis det låter for godt til å være sant, så er det faktisk det.

Investorer flokket seg ikke rundt Madoff fordi han ga oppsiktsvekkende avkastning, men fordi han hadde et rykte for å levere over gjennomsnittet avkastning år inn og år ut. Hver år, etter sigende uten å feile, produserte han lave tosifrede avkastninger. Kanskje er det derfor han slapp unna så lenge som han gjorde. Kjempeavkastning ville fremmet mistanke, men moderat avkastning som slo markedet gjorde det ikke. Når vi ser tilbake, så burde man likevel fattet mistanke. Selv de mest talentfulle forvaltere har tunge perioder (som 2008 smertefullt demonstrerte), men Madoff hadde visst aldri et år ute av kurs. Enhver investering som lover kjempehøy eller konsistent over gjennomsnittet avkastning burde betraktes med ekstrem skepsis.

Diversifiser, diversifiser, diversifiser.

Det mest åpenbare kan tydeligvis ikke gjentas mange nok ganger. De investorene som ble rammet hardest av Madoff var de som investerte alle sine penger hos ham. Kanskje var det Madoffs avkastningspåstander som lurte dem inn i en falsk trygghet. For hvem trenger vel diversifisering når du kan få 10-12 % hvert eneste år, uten antydning til bom på målet? Problemet er at denne typen avkastning, med slik konsistens bare er eventyr, som enhver erfaren investor kan fortelle deg. I realiteten så vil noen investeringer og aktivaklasser gjøre det bra mens andre svikter. Det er grunnen til at du bør holde en miks av aktivaklasser i din totale portefølje. Faktumet at noen få forvaltere av hedge-fond i fond ikke fulgte dette mest grunnleggende investeringsprinsippet er ikke annet enn sjokkerende, og det bringer oss til det neste temaet…

Vær oppmerksom på interessekonflikt

I stedet for å allokere deres investorers penger i flere ulike hedgefond, så lot noen forvaltere av fond–i-fond alt ligge hos Madoff. Hvordan kan en profesjonell investor være så uvøren med kundenes midler? Og hvordan kunne andre profesjonelle feile så ettertrykkelig i deres due diligence og i deres oppfølging av de fondene de eide/anbefalte? Svaret ligger delvis i et intensivsystem på feilspor som florerer med interessekonflikter.

Noen av selskapene som driftet disse fond i fondene tjente flerfoldige millioner dollar i forvaltningsavgifter fra Madoff-investeringene. Andre fikk sannsynligvis kickback (returprovisjon) fra Madoff i egen person. Disse forvalterne hadde enhver grunn til å opprettholde status quo. De ville ikke sette egne utbetalninger i fare ved å stille harde spørsmål om deres hedersbeholdning.

Selv om de ikke er så ekstreme så finnes det interessekonflikt i småsparerverdenen også. For eksempel, noen rådgivere kan øke deres inntekter ved å føre kundene inn i fond med høyere avgifter. Selv om det store flertallet av rådgivere gjør det som er rett for deres kunder, finnes det noen få skruppelløse rådgivere som kan foretrekke enkelte fond over andre, uavhengig av deres kunders beste interesse, for å sprite opp egen fortjeneste. Derfor er det ytterst viktig å forstå hvordan din rådgiver blir kompensert for hans eller hennes tjenester. Hvis din rådgiver snakker rundt grøten eller prøver å glatte over kompenseringen, vær mistenksom. Et av de røde flaggene i Madoff skandalen var hans motvillighet til å gi andelseierne selv den mest grunnleggende informasjonen, slik som forvaltningskapital eller årsregnskap revidert av et velkjent og kvalifisert selskap.

Noen rådgivere, med oppmuntring fra SEC (det amerikanske kredittilsynet [TF]) flytter nå over til en kompensasjonsordning som fritar dem fra slike interessekonflikter. I stedet for å belastes med kjøpsavgifter, kommisjoner eller returprovisjon så må investor betale en oppstartsavgift eller en viss prosentandel (vanligvis rundt 1 %) av eiendeler under rådgivning. På denne måten har man et helt transparent system, i motsetning til det som dominerer nå.

Klare interessekonflikter finnes mellom andelseiere i verdipapirfond og fondsselskapene også. Fondsselskapene må tjene to herrer; eierne av andelene i fondet og eierne av forvaltningsselskapet. For eksempel så har forvaltningsselskaper ikke insentiv til senke avgiftene for (i alle fall i det korte bildet) det vil svekke de finansielle resultatene til selskapets eiere. De har heller ikke insentiv til å stenge eller signifikant redusere innskudd i fond som vokser seg for store, selv om dette er til beste for fondets andelseiere. Igjen på grunn av svekket finansielle resultater for fondsselskapet. Fondsselskaper markedsfører ofte snevre og ”hete” motefond hardt i et forsøk på å samle aktiva, en strategi som kan skade fondsinvestorer som kjøper dem uten å forstå risikoen disse fondene innehar. På samme tid er det selskaper som velger å gjøre det rette, fordi de mener det vil gagne deres langsiktige interesser når de behandler deres andelseiere godt. Vi kan ikke bli mer enige i det siste utgangspunktet. En av de beste måtene å unngå investeringsskandaler er å investere hos selskaper som har en lang historikk i å sette andelseierne i fondene først.